Digitalisering i energi- og prosessindustri starter sjelden med mangel på ambisjon. Tvert imot. De fleste organisasjoner vi jobber med har allerede investert betydelig i nye plattformer, moderne verktøy og mer avansert bruk av data. Likevel opplever mange at effekten uteblir, eller at løsninger blir stående litt på siden av den faktiske operasjonen.

Det interessante er at dette sjelden skyldes ny teknologi i seg selv. Problemene oppstår først når løsningene møter et systemlandskap som er bygget for stabilitet, ikke kontinuerlig endring. Når nye digitale initiativer presses inn i denne virkeligheten uten å ta høyde for hvordan drift, fag og arkitektur faktisk henger sammen, blir friksjonen tydelig ganske raskt.

For tekniske ledere er dette et velkjent bilde.

Arkitekturvalgene man ikke kommer unna

Mange digitale initiativ starter som relativt avgrensede løsninger. De skal løse et konkret behov, demonstrere verdi og helst kunne settes i drift raskt. Som egentlig er en god ting. Utfordringen er at disse løsningene sjelden forblir avgrensede særlig lenge.

Når de først er i bruk, oppstår nye behov. Data skal deles, funksjonalitet skal utvides, og løsningen må forholde seg til flere systemer enn opprinnelig planlagt. Da blir arkitekturvalgene som ble gjort tidlig, veldig synlige. Midlertidige integrasjoner blir permanente. Datamodeller som fungerte lokalt, skaper inkonsistens når de skaleres. Og teknisk gjeld bygger seg opp raskere enn man hadde sett for seg.

I kritisk industri er dette ekstra krevende, fordi systemene sjelden kan isoleres fra drift. Endringer får konsekvenser, og rollback er ikke alltid et alternativ. Derfor ser vi at de mest robuste løsningene er de som fra start er bygget med et tydelig forhold til helheten. Ikke nødvendigvis store og tunge, men bevisste. Med klare grensesnitt, tydelig eierskap til data og en forståelse for hvordan løsningen skal leve videre etter første leveranse.

Datamodeller og integrasjoner er der det ofte ryker

Et område hvor vi ofte ser at gode initiativer møter veggen, er i møtet mellom datamodellering og integrasjon. Ikke fordi løsningene mangler struktur, men fordi de er modellert for én kontekst og deretter forventes å fungere på tvers av mange. I kritisk industri representerer data som regel noe fysisk og tidsavhengig, en tilstand, en konfigurasjon, en beslutning som ble tatt på et bestemt tidspunkt. Når dette flates ut til generiske tabeller eller API-er uten tydelig semantikk, oppstår det raskt uklarhet rundt hva dataene faktisk betyr.

Mange løsninger starter med et pragmatisk valg: man eksponerer det man har, slik det er. Det fungerer helt fint i begynnelsen. Problemet oppstår når flere systemer begynner å bruke de samme dataene til ulike formål. Da blir det tydelig at man ikke bare integrerer systemer, men også antakelser. Små forskjeller i forståelse av begreper, status eller eierskap får konsekvenser som først viser seg når noe feiler i drift.

De mest robuste løsningene vi har sett, er de hvor det tidlig tas stilling til hva dataene faktisk representerer, og hvor integrasjoner bygges rundt tydelige kontrakter fremfor interne strukturer. Ikke nødvendigvis tung domenemodellering, men en bevissthet rundt hvilke data som er sannhetsbærende, hvem som eier dem, og hvordan endring håndteres over tid. Det gir færre overraskelser senere, og gjør det mulig å videreutvikle løsningen uten at hver ny integrasjon blir et risikoprosjekt.

Når standarder blir en del av arbeidsflyten

Standarder spiller en sentral rolle i energi- og prosessindustri. Samtidig opplever mange at de er krevende å jobbe med i praksis. Ikke fordi de er feil, men fordi verktøyene rundt dem ofte er bygget med dokumentasjonen som utgangspunkt, ikke med brukssituasjonen.

Når digitale løsninger tar utgangspunkt i hvordan fagmiljøene faktisk jobber med standardene, hvordan modeller opprettes, endres og brukes over tid, skjer det noe annet. Da blir standarden et rammeverk som støtter arbeidet, fremfor en barriere som må omgås.

Vi har sett at løsninger som er utviklet på denne måten, raskt får gjennomslag. Ikke fordi de forenkler bort kompleksitet, men fordi de gjør den håndterbar. Det gir også langt bedre forutsetninger for videreutvikling, fordi man bygger videre på eksisterende praksis i stedet for å forsøke å erstatte den.

Overgangen fra pilot til produksjon

Mange tekniske initiativer fungerer godt i pilot. Det er ofte først når de skal skaleres og inn i ordinær drift at utfordringene blir tydelige. Ikke nødvendigvis teknisk, men organisatorisk og strukturelt.

Prosjektmodeller med fast scope og tydelig sluttpunkt passer dårlig når både behov og forståelse utvikler seg underveis. Samtidig ser vi ofte at ansvaret er fragmentert mellom flere leverandører, noe som gjør det vanskelig å ta helhetlige beslutninger når noe ikke fungerer som forventet.

For en CTO eller teknisk leder betyr dette gjerne at man sitter med det endelige ansvaret, men begrenset mulighet til å påvirke detaljene som faktisk avgjør utfallet. De leveransene som lykkes best, er derfor ofte de som er bygget i stabile team over tid. Team som forstår domenet, systemlandskapet og konsekvensene av arkitekturvalgene som tas, og som kan justere kursen uten å måtte starte på nytt.

Smidighet med kontroll

Smidig utvikling er blitt en selvfølge i mange miljøer, men i kritisk industri krever det en annen form for disiplin. Kontinuerlig endring uten tydelige rammer skaper usikkerhet, ikke fremdrift.

Det betyr ikke at man skal tilbake til tunge prosesser, men at smidighet må kombineres med sporbarhet, tydelige kvalitetskrav og kontrollert utrulling. De tekniske lederne som lykkes best, bruker smidige metoder som et verktøy for læring og forbedring, ikke som en unnskyldning for uavklarte beslutninger.

Et annet syn på partnerrollen

Vi ser også en tydelig endring i hvordan mange organisasjoner forholder seg til eksterne partnere. Fokus flyttes fra enkeltleveranser til langsiktige samarbeid. Ikke fordi man ønsker å gi fra seg kontroll, men fordi man ønsker mer av den.

Færre grensesnitt, større transparens og partnere som tar ansvar for helheten gir bedre forutsetninger for å ta riktige tekniske valg over tid. Spesielt når løsningene skal leve lenge, videreutvikles og integreres stadig dypere i kjernevirksomheten.

Presisjon slår tempo

Teknologien vil fortsette å utvikle seg raskt. Det vil alltid komme nye plattformer, nye standarder og nye muligheter. For tekniske ledere i kritisk industri er utfordringen sjelden bare å holde følge, men å ta dette i bruk på en måte som faktisk styrker operasjonen.

De som lykkes best, er sjelden de som beveger seg raskest. Det er de som beveger seg presist. Som tar arkitekturvalg som tåler endring, og som bygger løsninger tett på både drift og fagmiljø.

Når digitalisering behandles som en integrert del av virksomheten, og ikke som et separat initiativ, blir den heller ikke et risikoprosjekt. Den blir en naturlig del av hvordan organisasjonen utvikler seg videre.

‍